Å vokse opp som feil kjønn

Som et lite barn begynte jeg min utvikling som så mange andre. Jeg så på menneskene rundt meg, la merke til hvordan de oppførte seg, og begynte å emulere dem. Jeg la etter hvert merke til at menneskene rundt meg oppførte seg annerledes ut fra om de var jenter eller gutter, og som de fleste andre jenter begynte jeg å emulere andre jenter og kvinner. I nabolaget lekte jeg sammen med de andre jentene, vi lekte med dukker, syklet, hadde butikk, lagde sølekaker og lignende. Noen ganger var noen av gutta i nabolaget med og, men ofte ikke. Jeg husker i ettertid denne delen av barndommen min bedre enn resten av den, for så skulle noe skje som endret mitt liv, fra en ganske vanlig men litt vanskelig barndom, til noe langt verre.

Når vi begynte på skolen endret livet mitt seg. Fra et relativt beskyttet nabolag der det i liten grad var forventet at jeg skulle oppføre meg kjønnet, møtte jeg plutselig en hel skole med folk jeg ikke kjente. Vi var to store førsteklasser fulle av fremmede, og noen få kjente fra nabolaget. I starten fortsatte jeg å henge sammen med de andre jentene, og jeg ble kjent med ei ny jente som bodde rett utenfor nabolaget. Hun hang jeg mye med de første par åra, og vi fortalte hverandre om alt, fra dype hemmeligheter til hva slags musikk vi likte. Samtidig som hun og jeg grodde nærmere hverandre, forsvant de andre venninnene mine en etter en. De slutta å leke med meg, og var heller sammen med de andre jentene. Samtidig begynte en del av guttene på trinnet mitt å pirke på meg, erte meg for at jeg oppførte meg feil og annerledes. Store deler av hukommelsen min forsvinner inn i et svart hull omtrent på dette tidspunktet, og jeg husker ikke så mye av det, men jeg husker at jeg stadig fikk negativ oppmerksomhet på hvordan jeg oppførte meg, at jeg var «homo» eller «jentete», og det var ikke bare fra de i klassen, det kom også fra de voksne.

jeg husker at jeg stadig fikk negativ oppmerksomhet på hvordan jeg oppførte meg, at jeg var «homo» eller «jentete», og det var ikke bare fra de i klassen, det kom også fra de voksne.

Dette kan illustreres med et minne jeg har, et ganske sterkt minne fra en dag da faren min kjørte meg til skolen. Vi kjørte inn på parkeringsplassen utenfor skolen, og jeg bøyde meg over for å gi ham et ha det-kyss på kinnet. Han trakk seg unna og sa at sånt er det bare jenter som gjør. Det er vanskelig for meg, i ettertid, å huske akkurat hva slags tanker som for gjennom hodet mitt, og det er et ganske personlig og vondt minne. Samtidig er det nok en av de mest konkrete minnene jeg hadde på hva de voksne hele tiden dreiv og korrigerte meg på, jeg oppførte meg ikke som en gutt. For meg ble dette starten på en ganske forvirrende og frustrerende hverdag. Jeg hadde i min tidlige barndom sosialisert meg som ei jente. Jeg hadde lært meg å oppføre meg som, reagere som, rett og slett å være ei jente. Jeg hadde som de andre jentene emulert jentene rundt meg, og dette ble min naturlige oppførsel, den som kom instinktivt. Samtidig var dette en rolle, en personlighet, en oppførsel som ikke ble godtatt av samfunnet rundt meg. De så en gutt som oppførte seg feil og som dermed ble korrigert med avvisning, kjeft, latterliggjøring, og etter hvert fysisk vold. Utenpå begynte jeg å bygge et lag der jeg prøvde å oppføre meg som forventet

Jeg begynte å bli vant til at når jeg var i en situasjon, så ble jeg ikke behandlet som det jeg forventet. På en eller annen måte fortsatte min underbevissthet å se på adferden til andre jenter rundt meg, hvordan de ble behandlet og hvordan de oppførte seg og reagerte. Jeg fortsatte å oppsøke jenter, som venner, men det ble stadig vanskeligere etter hvert som puberteten gjorde skillene mellom gutter og jenter større. Pberteten gjorde noe med hvordan jenter så på min oppførsel, og her er vi inne på et ganske interessant fenomen: En handling kan tolkes veldig forskjellig ut fra hvilket kjønn man oppfatter at den som utfører handlingen har. En klem kan tolkes forskjellig ut fra hvem som gir den. Oppfatter du som kvinne personen som gir den som en mann, kan den oppfattes som uønsket intimitet og, for noen, en del av seksuell trakassering. Men om du oppfatter personen som en kvinne, kan det oppfattes helt platonisk. Dette gjør at jeg, når jeg ble oppfattet som mann, måtte lære meg at jeg ikke kunne oppføre meg som andre jenter. Jeg kunne ikke gjøre det som føltes riktig og naturlig i en gitt situasjon, jeg lærte meg etter hvert at jeg aldri kunne være sikker på at det jeg gjorde var rett.

En handling kan tolkes veldig forskjellig ut fra hvilket kjønn man oppfatter at den som utfører handlingen har

Det at jeg ikke var sikker på om det jeg gjorde var rett, og aldri klarte å lage meg en ordentlig bevissthet rundt hvordan jeg ble oppfattet og hvordan jeg burde uttrykke meg når jeg ble oppfattet som en mann, gjorde at jeg etter hvert utviklet sosial angst. Det var såpass stor kollisjon mellom hvordan jeg oppfattet min egen oppførsel, hvordan hjernen min forventet at den skulle oppfattes, og hvordan den faktisk ble oppfattet, den oppførselen andre så, ikke var den jeg selv så. Jeg følte aldri meg komfortabel når jeg var på fest «med gutta», og vi skulle begynne å rangere kvinner ut fra utseende, når man skulle ha «gutteprat», hvordan jeg aldri kunne snakke om følelser, og jeg begynte etter hvert å sky ting jeg trodde kunne bli sett på som feminine. Men jeg ble aldri sikker på hva som egentlig var feminint og skummelt, og hva som ikke ble det. Jeg ble redd for å vise fram hvem jeg var, for jeg skjønte aldri hva som var «greit» og ikke. Jeg unngikk å fortelle hvem jeg var, hva slags klær jeg likte, om jeg likte maten, hva slags musikk jeg hører på, og jeg endte opp med å bli veldig flink til å endre samtaleemne. Men jeg gjorde det så effektivt at ingen noen gang ble kjent med meg. Jeg var alltid alene. Og når jeg begynte transisjonen min fra mannlig til kvinnelig kjønnsuttrykk, hadde jeg så godt som ingen venner til å følge meg på veien.

Så når jeg begynte transisjonen min hadde jeg tre venner. To av de mistet jeg ganske tidlig – de hadde ikke et så veldig positivt kvinnesyn, fant jeg ut. Ei har jeg fortsatt, og hun er jeg veldig glad i. Det jeg oppdaget var at jeg i løpet av det første halvåret jeg levde i kvinnelig kjønnsuttrykk, fikk flere gode venner enn jeg hadde hatt i resten av livet mitt. Hva hadde skjedd?

Helt i starten var transisjonen kjempeskummelt. Jeg begynte å oppsøke arenaer som jeg hadde unngått i hele mitt liv. Jeg turte å gå inn i butikker som både hadde dame- og herreklær, jeg begynte å spare på håret, og jeg skaffet meg noen dameklær. Så kom dagen da jeg skiftet offisielt kjønnsuttrykk og begynte å møte folk som ikke hadde kjent meg i mitt gamle. Det skjedde noe når de begynte å se ei dame istedenfor en mann. De begynte å reagere på min oppførsel, mitt kroppsspråk, interesser, ordvalg, ja hele mitt uttrykk utad på en måte jeg aldri hadde opplevd før, de oppførte seg som om den var riktig! Det var ikke lenger noe rynking på øyebryn over måten jeg ordla meg på, eller «er du virkelig interessert i dette?» eller forsøk på å unngå å snakke følelser med meg. Hele tiden hadde jeg blitt møtt med negative reaksjoner på den oppførselen som føltes naturlig for meg. Nå møtte jeg positivitet og aksept. Jeg trengte ikke lenger å prøve å analysere hver eneste sosiale situasjon jeg var i for å finne ut hvordan jeg skulle oppføre meg og reagere, det holdt å tenke på hva som føltes naturlig.

Hele tiden hadde jeg blitt møtt med negative reaksjoner på den oppførselen som føltes naturlig for meg. Nå møtte jeg positivitet og aksept

Det ble ikke lenger slitsomt å være sosial, det ble enklere å være meg selv, å vise frem hvem jeg var, å by på meg selv. Til og med ting interesser som vanligvis sees på som litt maskulint turte jeg nå å være åpen og stolt av. Den store motsigelsen mellom meg, den det er naturlig for meg å være, og forventningene fra samfunnet rundt meg forsvant. Dermed forsvant også mye av roten til alle de problemene jeg har slitt med gjennom hele livet mitt. Den sosiale angsten forsvant, omtrent over natta. Mitt selvbilde ble fort mye sterkere, jeg ble modigere, utfordre gamle trygge vaner og gjøre nye spennende ting, om det var å spise en ny rett eller prøve en ny vin. Mange av mine fobier rundt matvarer forsvant, trening ble ikke skummelt lenger og jeg ble et roligere menneske.

Ikke alt er ordnet sånn over natta. Jeg har en del traumer som jeg sliter med som følge av et liv med kjønnsdysfori. Jeg har fortsatt huller i min personlige bakgrunn som er vanskelige å forklare; jeg er fortsatt redd for å bli klokka og avslørt som trans, og at dette skal lede til diskriminering og vold. Men veldig mye av mine personlighetsforstyrrelser har nesten eller helt forsvunnet, og jeg lever mye bedre med meg selv. Noen ganger ser jeg tilbake og tenker på hvor fint livet mitt kunne vært, uten de trange kjønnsrollene, om folk kunne ha latt meg få lov å være den jenta jeg ble født som, eller om noen hadde fortalt meg at trans er en ting før jeg ble 30. Da kunne jeg kanskje ha funnet ut av ting fortere, og levd mitt genuine liv, unngått mye av traumene og problemene jeg sliter med i dag og spart helsevesenet for enorme summer.

Splittelsen mellom hvem jeg er, og hvem jeg har blitt presset til å være, har vært en enorm belastning gjennom hele mitt liv. Jeg har det mye bedre, og føler innimellom at jeg er lykkelig, nå som denne belastninga er borte og jeg får lov å leve som den jenta jeg ble født som. Det er jeg veldig glad for

Takknemlig? Nei, det burde være en selvfølge

Men jeg er utrolig glad for at jeg endelig får lov

En tanke om “Å vokse opp som feil kjønn

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: