Å vokse opp som feil kjønn

Som et lite barn begynte jeg min utvikling som så mange andre. Jeg så på menneskene rundt meg, la merke til hvordan de oppførte seg, og begynte å emulere dem. Jeg la etter hvert merke til at menneskene rundt meg oppførte seg annerledes ut fra om de var jenter eller gutter, og som de fleste andre jenter begynte jeg å emulere andre jenter og kvinner. I nabolaget lekte jeg sammen med de andre jentene, vi lekte med dukker, syklet, hadde butikk, lagde sølekaker og lignende. Noen ganger var noen av gutta i nabolaget med og, men ofte ikke. Jeg husker i ettertid denne delen av barndommen min bedre enn resten av den, for så skulle noe skje som endret mitt liv, fra en ganske vanlig men litt vanskelig barndom, til noe langt verre.

Når vi begynte på skolen endret livet mitt seg. Fra et relativt beskyttet nabolag der det i liten grad var forventet at jeg skulle oppføre meg kjønnet, møtte jeg plutselig en hel skole med folk jeg ikke kjente. Vi var to store førsteklasser fulle av fremmede, og noen få kjente fra nabolaget. I starten fortsatte jeg å henge sammen med de andre jentene, og jeg ble kjent med ei ny jente som bodde rett utenfor nabolaget. Hun hang jeg mye med de første par åra, og vi fortalte hverandre om alt, fra dype hemmeligheter til hva slags musikk vi likte. Samtidig som hun og jeg grodde nærmere hverandre, forsvant de andre venninnene mine en etter en. De slutta å leke med meg, og var heller sammen med de andre jentene. Samtidig begynte en del av guttene på trinnet mitt å pirke på meg, erte meg for at jeg oppførte meg feil og annerledes. Store deler av hukommelsen min forsvinner inn i et svart hull omtrent på dette tidspunktet, og jeg husker ikke så mye av det, men jeg husker at jeg stadig fikk negativ oppmerksomhet på hvordan jeg oppførte meg, at jeg var «homo» eller «jentete», og det var ikke bare fra de i klassen, det kom også fra de voksne.

jeg husker at jeg stadig fikk negativ oppmerksomhet på hvordan jeg oppførte meg, at jeg var «homo» eller «jentete», og det var ikke bare fra de i klassen, det kom også fra de voksne.

Dette kan illustreres med et minne jeg har, et ganske sterkt minne fra en dag da faren min kjørte meg til skolen. Vi kjørte inn på parkeringsplassen utenfor skolen, og jeg bøyde meg over for å gi ham et ha det-kyss på kinnet. Han trakk seg unna og sa at sånt er det bare jenter som gjør. Det er vanskelig for meg, i ettertid, å huske akkurat hva slags tanker som for gjennom hodet mitt, og det er et ganske personlig og vondt minne. Samtidig er det nok en av de mest konkrete minnene jeg hadde på hva de voksne hele tiden dreiv og korrigerte meg på, jeg oppførte meg ikke som en gutt. For meg ble dette starten på en ganske forvirrende og frustrerende hverdag. Jeg hadde i min tidlige barndom sosialisert meg som ei jente. Jeg hadde lært meg å oppføre meg som, reagere som, rett og slett å være ei jente. Jeg hadde som de andre jentene emulert jentene rundt meg, og dette ble min naturlige oppførsel, den som kom instinktivt. Samtidig var dette en rolle, en personlighet, en oppførsel som ikke ble godtatt av samfunnet rundt meg. De så en gutt som oppførte seg feil og som dermed ble korrigert med avvisning, kjeft, latterliggjøring, og etter hvert fysisk vold. Utenpå begynte jeg å bygge et lag der jeg prøvde å oppføre meg som forventet

Jeg begynte å bli vant til at når jeg var i en situasjon, så ble jeg ikke behandlet som det jeg forventet. På en eller annen måte fortsatte min underbevissthet å se på adferden til andre jenter rundt meg, hvordan de ble behandlet og hvordan de oppførte seg og reagerte. Jeg fortsatte å oppsøke jenter, som venner, men det ble stadig vanskeligere etter hvert som puberteten gjorde skillene mellom gutter og jenter større. Pberteten gjorde noe med hvordan jenter så på min oppførsel, og her er vi inne på et ganske interessant fenomen: En handling kan tolkes veldig forskjellig ut fra hvilket kjønn man oppfatter at den som utfører handlingen har. En klem kan tolkes forskjellig ut fra hvem som gir den. Oppfatter du som kvinne personen som gir den som en mann, kan den oppfattes som uønsket intimitet og, for noen, en del av seksuell trakassering. Men om du oppfatter personen som en kvinne, kan det oppfattes helt platonisk. Dette gjør at jeg, når jeg ble oppfattet som mann, måtte lære meg at jeg ikke kunne oppføre meg som andre jenter. Jeg kunne ikke gjøre det som føltes riktig og naturlig i en gitt situasjon, jeg lærte meg etter hvert at jeg aldri kunne være sikker på at det jeg gjorde var rett.

En handling kan tolkes veldig forskjellig ut fra hvilket kjønn man oppfatter at den som utfører handlingen har

Det at jeg ikke var sikker på om det jeg gjorde var rett, og aldri klarte å lage meg en ordentlig bevissthet rundt hvordan jeg ble oppfattet og hvordan jeg burde uttrykke meg når jeg ble oppfattet som en mann, gjorde at jeg etter hvert utviklet sosial angst. Det var såpass stor kollisjon mellom hvordan jeg oppfattet min egen oppførsel, hvordan hjernen min forventet at den skulle oppfattes, og hvordan den faktisk ble oppfattet, den oppførselen andre så, ikke var den jeg selv så. Jeg følte aldri meg komfortabel når jeg var på fest «med gutta», og vi skulle begynne å rangere kvinner ut fra utseende, når man skulle ha «gutteprat», hvordan jeg aldri kunne snakke om følelser, og jeg begynte etter hvert å sky ting jeg trodde kunne bli sett på som feminine. Men jeg ble aldri sikker på hva som egentlig var feminint og skummelt, og hva som ikke ble det. Jeg ble redd for å vise fram hvem jeg var, for jeg skjønte aldri hva som var «greit» og ikke. Jeg unngikk å fortelle hvem jeg var, hva slags klær jeg likte, om jeg likte maten, hva slags musikk jeg hører på, og jeg endte opp med å bli veldig flink til å endre samtaleemne. Men jeg gjorde det så effektivt at ingen noen gang ble kjent med meg. Jeg var alltid alene. Og når jeg begynte transisjonen min fra mannlig til kvinnelig kjønnsuttrykk, hadde jeg så godt som ingen venner til å følge meg på veien.

Så når jeg begynte transisjonen min hadde jeg tre venner. To av de mistet jeg ganske tidlig – de hadde ikke et så veldig positivt kvinnesyn, fant jeg ut. Ei har jeg fortsatt, og hun er jeg veldig glad i. Det jeg oppdaget var at jeg i løpet av det første halvåret jeg levde i kvinnelig kjønnsuttrykk, fikk flere gode venner enn jeg hadde hatt i resten av livet mitt. Hva hadde skjedd?

Helt i starten var transisjonen kjempeskummelt. Jeg begynte å oppsøke arenaer som jeg hadde unngått i hele mitt liv. Jeg turte å gå inn i butikker som både hadde dame- og herreklær, jeg begynte å spare på håret, og jeg skaffet meg noen dameklær. Så kom dagen da jeg skiftet offisielt kjønnsuttrykk og begynte å møte folk som ikke hadde kjent meg i mitt gamle. Det skjedde noe når de begynte å se ei dame istedenfor en mann. De begynte å reagere på min oppførsel, mitt kroppsspråk, interesser, ordvalg, ja hele mitt uttrykk utad på en måte jeg aldri hadde opplevd før, de oppførte seg som om den var riktig! Det var ikke lenger noe rynking på øyebryn over måten jeg ordla meg på, eller «er du virkelig interessert i dette?» eller forsøk på å unngå å snakke følelser med meg. Hele tiden hadde jeg blitt møtt med negative reaksjoner på den oppførselen som føltes naturlig for meg. Nå møtte jeg positivitet og aksept. Jeg trengte ikke lenger å prøve å analysere hver eneste sosiale situasjon jeg var i for å finne ut hvordan jeg skulle oppføre meg og reagere, det holdt å tenke på hva som føltes naturlig.

Hele tiden hadde jeg blitt møtt med negative reaksjoner på den oppførselen som føltes naturlig for meg. Nå møtte jeg positivitet og aksept

Det ble ikke lenger slitsomt å være sosial, det ble enklere å være meg selv, å vise frem hvem jeg var, å by på meg selv. Til og med ting interesser som vanligvis sees på som litt maskulint turte jeg nå å være åpen og stolt av. Den store motsigelsen mellom meg, den det er naturlig for meg å være, og forventningene fra samfunnet rundt meg forsvant. Dermed forsvant også mye av roten til alle de problemene jeg har slitt med gjennom hele livet mitt. Den sosiale angsten forsvant, omtrent over natta. Mitt selvbilde ble fort mye sterkere, jeg ble modigere, utfordre gamle trygge vaner og gjøre nye spennende ting, om det var å spise en ny rett eller prøve en ny vin. Mange av mine fobier rundt matvarer forsvant, trening ble ikke skummelt lenger og jeg ble et roligere menneske.

Ikke alt er ordnet sånn over natta. Jeg har en del traumer som jeg sliter med som følge av et liv med kjønnsdysfori. Jeg har fortsatt huller i min personlige bakgrunn som er vanskelige å forklare; jeg er fortsatt redd for å bli klokka og avslørt som trans, og at dette skal lede til diskriminering og vold. Men veldig mye av mine personlighetsforstyrrelser har nesten eller helt forsvunnet, og jeg lever mye bedre med meg selv. Noen ganger ser jeg tilbake og tenker på hvor fint livet mitt kunne vært, uten de trange kjønnsrollene, om folk kunne ha latt meg få lov å være den jenta jeg ble født som, eller om noen hadde fortalt meg at trans er en ting før jeg ble 30. Da kunne jeg kanskje ha funnet ut av ting fortere, og levd mitt genuine liv, unngått mye av traumene og problemene jeg sliter med i dag og spart helsevesenet for enorme summer.

Splittelsen mellom hvem jeg er, og hvem jeg har blitt presset til å være, har vært en enorm belastning gjennom hele mitt liv. Jeg har det mye bedre, og føler innimellom at jeg er lykkelig, nå som denne belastninga er borte og jeg får lov å leve som den jenta jeg ble født som. Det er jeg veldig glad for

Takknemlig? Nei, det burde være en selvfølge

Men jeg er utrolig glad for at jeg endelig får lov

Hvor mange er homofile/bifile?

Jeg skal i dette innlegget ta en kort titt på bufdir sine tall på hvor mange i Norge som er tiltrukket av det samme kjønn. Dette inkluderer både lesbiske, bi/panfile og homofile.

Årsaken til at jeg ønsket å skrive litt om dette er fordi jeg alltid har trudd at antallet skeive er rundt 5%, uten at jeg har hatt noen kilde på dette. Det er rett og slett det inntrykket jeg selv har fått gjennom media. Bufdir skriver selv at Avhengig av spørsmålsstillingen får vi mellom 1,2 % og 10 % homofile, lesbiske og bifile i Norge, og det er i seg selv interessant at mange velger å ikke definere seg som bifile, lesbiske eller homofile selv om vi er det. Som lesbisk vet jeg at en del av oss synes ordet er skambelagt fordi så mange assosierer det med «lesbisk» porno, eller med andre stigmaer i samfunnet rundt det. Det kan være enklere å innse at man er tiltrukket av andre kvinner enn at man er bi/panfil eller lesbisk.

Dette med stigmaet er årsaken til at jeg mener at det beste vil være å forkaste alle spørsmål basert på identitet. Jeg er ikke ute etter å finne ut hvor mange som identifiserer seg som bi/panfile eller lesbiske, selv om det er et interessant spørsmål i seg selv. Jeg er ute etter å finne hvor mange som er tiltrukket av samme kjønn. Dermed blir bufdirs undersøkelse om tiltrekking til samme kjønn mer relevant.

Undersøkelsen viser at 9,3% av kvinner og 9,6% av menn i stor eller noen grad er tiltrukket av samme kjønn. Det forklarer hvor tallet 10% kommer fra. Men bak disse tallene skjuler det seg en overraskelse når vi bryter de ned på alder.

71-80 2%
61-70 4,9%
51-60 10%
41-50 7,4%
31-40 13,3%
21-30 12,8%

Av de som svarte var 36% mellom 21 og 40 år, mens 31% var over 61. Dette betyr at av de som svarte var en betydelig andel eldre, noe som påvirker snittet en del.

Selv om det foregår en diskusjon rundt om seksualitet er flytende, er det lite som tyder på at lesbiske/bifile blir heterofile etter hvert som de blir eldre, og høyst sannsynligvis handler dette om skam og stigmatisering som gjør at de ikke klarer å innrømme det ovenfor seg selv og fortrenger det. Samfunnsutviklingen har gjort at stadig flere tør å leve åpne med sin lhb-bakgrunn så dette er ikke en urimelig antagelse, homofili var tross alt forbudt fram til 1972 og selv i dag skjer det at personer blir angrepet på åpen gate for sin legning. Vi kan likevel anta at også personer under 40 sliter litt med skam og stigmatisering, noe som åpner opp for at tallene egentlig er høyere enn det statistikken viser. Tallene viser dermed at det sannsynligvis er minst 13% som tiltrekkes av samme kjønn, enten som lesbiske, homofile eller pan/bifile. Vi er med andre ord ganske mange som ikke passer inn i den heteronormative stereotypen.

kilde:
https://bufdir.no/Statistikk_og_analyse/lhbtiq/Hvor_mange/

Den problematiske transorganisasjonen

Det har vært en større krangel i media mellom flere transpersoner, PKI og HBRS. Det kommer mange påstander, men alle prøver å fremstille seg selv som på riktig side. Spørsmålet er hva organisasjonene gjør når de har en sjanse til å påvirke faktisk politikk? Jeg har tatt en titt på høringsuttalensene som HBRS ga til både forslag til lov om endring av juridisk kjønn og til de nye retningslinjere for helsehjelp til personer med kjønnsinkongruens for å fremheve noen høyst problematiske meninger. Jeg har også tittet på PKI sitt høringsuttalelsene og fant ingenting problematisk.

HBRS står for Harry Benjamin Ressurssenter og skal være en organisasjon både for og av transpersoner og foreldre til transpersoner. De har en del gode tilbud rundt sommerleir, møter, kurs og lignende som gjør at en del transpersoner er medlem hos dem.

Juridisk kjønn

Fram til lov om endring av juridisk kjønn kom i 2016 var kravet at man måtte ha fått «diagnose» fra NBTS, altså Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme. De stilte krav om at du skulle være villig til å la deg sterilisere for å få lov til å bytte juridisk kjønn. Dermed snakker vi i praksis om at NBTS var garantisten for tvanggssterilisering av transpersoner i Norge.

HBRS prøvde å trenere saken ved å hevde at konsekvensene ikke var godt nok utredet, dette til tross for at flere andre land alt hadde en slik lovgivning. De mente vi ikke hadde utredet godt nok og snakket om «uforutsette bivirkninger» og pekte på muligheten for misbruk. Som eksempler på misbruk peker HBRS på rettigheter knyttet til ens juridiske kjønn, som muligheten til å få mastektomi (brystfjerning) og tilgang til vaginaoperasjon. Det var tydelig viktig å hindre ciskvinner å få matektomi og menn å få seg en neovagina på statens regning. Mastektomi er et helsetilbud som man har tilgang til om man ikke er transkjønna, men om det mistenkes at man er transkjønna blir man nektet og blir per i dag diskriminert.

Oppretthold diagnose

HBRS argumenterte videre for at loven burde begrense hvem som har rett til å skifte juridisk kjønn for å hindre misbruk. Dette begrunnet de med flere lenker til hendelser i Danmark, som viste seg å være kun en hendelse. Denne ene personen i Danmark bør altså kunne hindre norske personer som ikke har dokumentert kjønnsinkongruens å bytte kjønn og den eneste måten å dokumentere at man har kjønnsinkongruens i Norge er NBTS. Det samme NBTS som krevde sterilisering. Det betyr at HBRS i sitt høringsforslag argumenterte for en videreføring av at NBTS, som mente at det var riktig å tvangssteriliserte, skulle fortsette med dette.

«refleksjonsperiode»

Et annet forslag fra HBRS var et halvt års «refleksjonsperiode». Det betyr at når man har vært gjennom den lange prosessen det ofte er å skjønne, innse og akseptere at man har kjønnsinkongruens så ville HBRS tvinge deg til enda et halvt år i tankeboksen. Ja om vi ikke skulle begynne å søke på endring av juridisk kjønn mens vi ennå var usikre og i tenkeboksen da?

Jeg vil påpeke to andre momenter fra denne høringsuttalelsen før jeg går videre. Den ene er at mens HBRS la med syv lenker i sin høringsuttalelse som gjorde at det fremsto som om de dokumenterte sine påstander grundig, handlet alle som lar seg åpne om en av to saker, enten en dansk transfiendtlig aktivist som har gjort angrep på transpersoner som en av sine fanesaker og flere artikler om den samme personen som, etter å ha bedt om å få gå til garderoben tilhørende sitt juridiske kjønn hadde fått nei som svar, og innrettet seg etter det. Denne ene hendelsen som løste seg uten videre problemer, omtaler HBRS som «eksempler». Dette faller inn i et mønster der HBRS ukritisk (?) bruker og sprer hatpropaganda.

Den andre momentet er at vi fire år etter at HBRS ikke fikk viljen sin, fortsatt ikke har sett noe til disse problemene som de påsto ville oppstå. Vi har heller ikke sett noe til disse med traumer som hbrs påsto ville skifte juridisk kjønn.

Retningslinjer for helsehjelp

I sitt høringsutkast til retningslinjer for helsehjelp argumenterer HBRS for at fastleger ikke skal kunne gi behandlingstilbud til transpersoner. Man kan anta at dette handler om åpningen for at leger skal kunne starte opp hormonkorrigerende behandling hos transpersoner, noe fastleger har god nok kunnskap til og tillit til å gjøre hos ciskjønnede personer i dag. Særlig i samarbeid med spesialister og terapeuter med god kunnskap rundt transproblematikk, og som dermed er mer kvalifiserte enn NBTS til dette. De kommer med anklager om at fastleger vil begynne å gi ut hormonkorrigerende midler uten å sette seg inn i forskning, som om fastleger er ansvarsløse medikamentpushere som ikke bryr seg om konsekvensene av legemidlene de skriver ut til oss. Mulig HBRS burde foreslå å avskaffe hele fastlegesystemet siden seks års utdanning tydeligvis ikke gjør leger kompetente nok til å ta slike valg i dag. De har derimot stor tro på NBTS sin faglike ekspertise på tross av at de stort sett har avfeid så godt som all forskning fra de siste tiårene og holder seg til kjønnsstereotyper fra 50-tallet.

Transbegrepet

HBRS foreslår gjentatte ganger at begrepet trans fjernes fra dokumentet. De har tidligere blant annet ekskludert medlemmer som har brukt begreper som transpersoner til å beskrive seg selv og dette er tydeligvis en viktig ideologisk kamp for dem. De skriver blant annet:

Alle steder hvor det står transpersoner fjernes. Erstattes med personer som opplever kjønnsinkongruens/dysfori

De er heller ikke glad i begreper som kjønnskreative, som helt klart er en positiv betegnelse om transpersoner, og foreslår de fjernet

HBRS argumenterer med at transbegrepet kan fungere diskriminerende og er kontroversielt. De synes derimot at mastektomi hos en kirurg helt fint kan omtales som «skjære av seg brystene» (HBRS sin fasebookside), noe som gjør deres bekymring rundt om et begrep er kontroversielt og diskriminerende hult. Det er forøvrig ingen internasjonal kontrovers rundt transbegrepet. Den nasjonale kontroversen er at HBRS er mot begrepet. Det er HBRS selv som på ideologisk grunnlag har skapt en kontrovers rundt et ellers presist og forståelig begrep.

Reduksjon i dagens tilbud

HBRS går sterkt mot retningslinjenes forslag om en desentralisering av helsetilbudet og særlig delen der det åpnes opp for at fastleger skal kunne gi livreddende hormonkorrigerende medisin til transpersoner.

HBRS mistenkeliggjør økningen i antallet transpersoner som tør å be om hjelp og mistenkeliggjør særlig transmenn og ikkebinære. De bruker også det høye antallet autisme og andre psykiske lidelser til å mistenkeliggjøre sin egen pasientgruppe. De argumenterer med at det ikke er økt åpenhet som er årsaken til økningen, men unnlater helt å vise til noen form for forskning eller dokumentasjon som tyder på at det finnes andre årsaker.

Om økningen kun skyldtes mer åpenhet og kjennskap til behandlingstilbud, hadde vi ikke sett en så tydelig kjønnsforskjell i den økte tilstrømningen til hjelpeapparatet. Med andre ord er det åpenbart at årsakene er mer komplekse.

Her er det verdt å påpeke at økningen hos transkvinner er på rundt en dobling i samme tidsrom og at transmenn var sterkt underrepresentert tidligere. Dette kommer høyst sannsynlig på grunn av manglende synlighet. Når du tenker på transpersoner tenker du høyst sannsynligvis på en av transkvinnene du har sett i media, ikke en transmann eller ikkebinær, på tross av at de absolutt ikke er færre.

HBRS støtter opp om NBTS sitt monopol

Oppstart av behandling med pubertetsutsettende hormoner, irreversible hormonbehandlinger gis ved nasjonal behandlingstjeneste.

Her, og en rekke andre steder foreslår HBRS at NBTS skal fortsette å ha monopol. HBRS har flere steder foreslått at det opprettes to regionale sentre, og det kan derfor se ut som om HBRS støtter en forbedring av helsetilbudene. Men for det første er sentrene allerede i gang med å bli bygd, så det er for seint for HBRS å stoppe dem, og for det andre går HBRS inn for at disse sentrene kun skal ha en rådgivende rolle og fungere som enda et stopp på veien til utredning som vil drøye ut tiden før man får medisinsk hjelp enda mer:

Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens vil motta henvisninger fra regionens lokale BUP/DPS for drøfting underveis i de regionale sentrene. Dette vil sikre at pasienten kan få en bedre oppfølging lokalt, og bedre muligheten for raskere diagnosesetting når pasient kommer til Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens.

HBRS ønsker å redusere behandlingstilbudet

TW: selvmord

HBRS foreslår at fastleger ikke skal kunne starte opp med hormonerkorrigerende midler og dermed kun ha en slik rolle etter at NBTS har startet opp. Dermed er det kun NBTS som kan hjelpe oss med å starte prosessen. HBRS tar flere steder til orde for at det skal bli vanskeligere for transpersoner å få medisinsk hjelp enn det er i dag. I dag finnes blant annet Helsestasjon for kjønn og seksualitet i Oslo og flere private fastleger og spesialister som har høy kompetanse og som hjelper oss som enten ikke hadde overlevd ventetiden, har fått avslag fra NBTS eller rett og slett har for mye traumer til å orke å møte NBTS. Disse skal legges ned:

Fastleger, private leger, kommunale helsestasjoner/klinikker kan ikke starte opp medisinsk behandling med hormoner og pubertetsblokkere. Kommunale helsestasjoner/klinikker, fastleger og private leger som bryter med nasjonal behandlingstjeneste må få konsekvenser.

Og når jeg skriver at flere av oss ikke hadde overlevd så betyr det det du tror, det betyr at flere av oss ikke hadde holdt ut ventetiden og tatt livet vårt, inkludert skribenten av dette innlegget.

For meg og for mange andre betyr dette at HBRS, en organisasjon som påstår at de skal være for personer med kjønnsinkongruens, går inn for en politikk som ville drept meg og mange andre transpersoner. Hvis du får inntrykk av at jeg overdriver kan du lese her, her, her og her eller bruk google. Merk at dette er tallene på oss som lever, alle de som lyktes i forsøkene sine på å ta livet sitt er mørketall siden de i all hovedsak ikke er ført opp som transkjønnet i statistikken.

Korte påpekninger

Kunnskapen om årsaker til tilstrømning, og særlig om den nye gruppen som beskriver seg om ikke-binære, er svært mangelful

Ikke er ikke-binære noe nytt, de har fått avslag fra NBTS i mange tiår og NBTS har oppført seg kunnskapsfiendtlig ovenfor denne gruppen, og årsaken til økningen og det forsterka kravet er som vanlig: Et mer tolerant samfunn som gjør at de tør å søke hjelp. På tross av NBTS og HBRS

Iverksette nødvendig forskning for å sikre evidensbasert og effektiv behandling for mennesker som oppfatter seg som ikke-binære

HBRS ønsker å erstatte delen om helsetilbud til ikke-binære med dette. Det eksisterer ganske mye forskning om ikke-binære og kun en måte å hindre ikke-binære i å få det som for mange er livsreddende behandling

Personer som har startet opp behandling i utlandet og ønsker hjelp i Norge, må henvises til NBTS for videre oppfølging

Personer
som har startet med selvmedisinering må henvises til NBTS for utredning og
medisinsk behandling

Personer som har startet opp hormonbehandling hos
kommunale helsestasjoner/klinikker, fastlege/privat henvises til NBTS for
utredning og medisinsk behandling.

Her går HBRS inn for at NBTS sitt monopol skal opprettholdes og at personer som har fått bedre kvalifisert hjelp hos eksperter, enten i Norge eller i utlandet skal måtte gjennom hele kjøttkverna hos NBTS for å kunne fortsette. I en del tilfeller, blant annet for personer som har fått diagnose i andre land vil det bety at de vil måtte gå uten nødvendige medisiner mens de venter. Dette vil, om de ikke skaffer hormoner ulovlig, føre til en uønsket tvungen detransitionering der de må vente i årevis mens de blir tvunget til å gå gjennom en tredje pubertet der alle de sidene ved kroppen som gir de dysfori vokser tilbake. For personer som alt har hatt kjønnskorrigerende kirurgi vil dette også kunne bety at de vil være i akutt mangel på både østrogen og testosteron med livstruende konsekvenser.

Om du ser for deg at staten kan tvinge deg igjennom en pubertet i motsatt kjønn av det du er så er det konsekvensen av det HBRS tar til orde for her.

Oppstart med pubertetsutsettende hormoner tidligst ved utviklingsstadiet Tanner 2 og skjer etter en individuell vurdering og tverrfaglig utredning.

Tanner er et vurderingssystem for hvor langt man er kommet i puberteten. Tanner 2 betyr at man har kommet et godt stykke i puberteten, mens Tanner 5 er slutten av puberteten. Det betyr at HBRS ønsker å tvinge alle transkjønnede barn til å gå inn i feil pubertet i minst et års tid før man kan få den stoppet. Dette er et beste tilfelle-scenarie der NBTS skriver ut blokkere når du når tanner 2, noe som er særdeles usannsynlig ut fra dagens praksis. Dette anser jeg som et grovt overgrep mot barn som tilsvarer å tvinge en cisjente til å gå igjennom et år mannlig pubertet.

Det er imidlertid svært sjelden at et barn har et vedvarende ønske om å tilhøre det motsatte kjønn

Dette er en vanlig transfobisk myte. Et av problemene med myten er at den ikke er sann. Den stemmer ikke med forskninga og den er rett og slett usann. Slike myter blir gjerne forsvart med gammel og upresis eller direkte forfalskede forskningsresultater som ikke stemmer med nyere og mer kvalitetssikret forskning. Når et barn får lov til å uttrykke sitt kjønn uten å møte fordommer er antallet barn som «endrer mening» så godt som null. Transbarn er like sikre på sitt kjønn som cisbarn.

HBRS mener det er bekymringsfullt om barn skal starte opp med
medisinsk behandling som ikke kan reverseres uten at foreldre er informert.

Dette er som svar på et forslag som skal gjøre at ungdommer som er sikre på sin kjønnsidentitetidentitet skal slippe at transfobiske foreldre skal kunne hindre dem i å oppsøke medisinsk hjelp før de er 18. All eiendomsrett til barnas kjønnsidentitet til foreldrene med andre ord, barnets beste betyr lite?

Det må opprettes et medisinsk kvalitetsregister.

Å lage et nasjonalt register, om det er av transpersoner, jøder eller andre minoriteter anser jeg som en meget dårlig ide og burde være opplagt hvorfor når jeg henviser til nasjonalt register over jøder, noe vi av gode grunner sluttet med etter holocaust.

Sørge for at personer som opplever kjønnsdysfori/inkongruens får like rettigheter til behandlingshjelpemidler/hårfjerning uavhengig hvor i Norge de bor.

hårfjerning med laser og elektrolysebehandling innvilges uten krav om påbegynt eller planlagt hormonell og/eller kirurgisk behandling.

Det må sies at ikke alle av forslagene til HBRS er like ille. Dette forslaget og lignende forslag rundt hårfjerning er gode og burde være førstelinjetilbud er mot:

Alle helseregioner må tilby likeverdig tilbud til pasienter som har diagnosen kjønnsdysfori eller kjønnsinkongruens.

HBRS støtter lagring av kjønnsceller og assistert befruktning til personer som har endret juridisk kjønn

Husker dere hvordan HBRS mente det var problematisk at endring av juridisk kjønn utløser rettigheter? De har tydeligvis skiftet mening og dette er et godt forslag.

Oppsummering

HBRS er en organisasjon som når de kan påvirke norsk politikk går inn for:

  • Mindre tilgjengelig behandling enn før
  • Diagnose hos NBTS for å skifte juridisk kjønn
  • At man ikke skal gi medisinsk tilbud til ikke-binære
  • Opprettelsen av et nasjonalt register over transpersoner
  • At NBTS sitt monopol skal styrkes
  • Rettslig forfølgelse av helsepersonell som gir medisinsk helsehjelp til transpersoner
  • Tvinge ungdommer med kjønnsinkongruens gjennom deler av feil pubertet før man kan få blokkere
  • At transpersoner skal diskrimineres sammenlignet med cispersoner for flere kirurgiske operasjoner
  • Tvinge personer som alt har begynt på hormonkorrigerende midler gjennom en detransitionfase med feil pubertet
  • At tranbegrepet skal skambelegges

Og i sin begrunnelse for dette benekter de nyere forskning og sprer myter, påstander og lenker fra transfobiske organisasjoner og personer

Kari Jaquesson, konspirasjonsteorier og hets

Kari Jaquesson er stadig i media og i kommentarfeltene. Her lager hun rabalter i sak etter sak . Nylig har hun fått kansellert en kontrakt med et reisebyråd, noe som fikk Tonje Gjevjon til å gå til frontalangrep mot en konspirasjon som hun omtaler som translobbyen. I følge den nazistiske organisasjonen Nordfront (Jeg lenker ikke til nazistorganisasjoner) er translobbyen en del av homolobbyen, som igjen er en del av jødelobbyen. Ideen om translobbyen er altså nært beslekta med nazistisk hatideologi, selv om det selvfølgelig ikke gjør Gjevjon og Jaquesson til nazister. Men det er likevel interessant å se hvem andre som bruker samme begrep som dem. Det reaksjonære tidsskriftet Minerva bruker det også.

Så hva handler bråket om Kari Jaquesson om? Det er ganske mye, og det er ikke alltid like lett å skille hva hun mener fra når hun snakker fortere enn hun tenker. Men jeg skal gå igjennom og vise til kilder i sakene, så får dere selv vurdere om hun er noen solid og god kilde til kunnskap om transpersoner, eller andre ting forøvrig, for det er greit å ha i bakhodet når vi ser hva slags personer som stadig lovpriser HBRS (Harry Benjamins Ressurssenter) og NBTS (Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme).

Har blitt møtt med grov hets

Jeg vil først påpeke at hun selv har blitt møtt med en del hets og, som jeg synes er avskyelig. En av de verste er Thomas Seltzers hevnpornosketsj som er et grovt eksempel på hvordan eldre hvite menn bruker skam for å prøve å skremme kvinner fra å delta i offentligheten etter en ganske skarp kritikk fra Kari Jaquesson mot nrk. Vi mottok alle budskapet, vi kvinner skal holde kjeft, ellers skal vi henges ut i media på verste måte.
At KJ har mottatt og måttet takle slik hets forsvarer derimot ikke hennes oppførsel, som heller ikke er rettet mot de som har hetset henne, men heller utsatte minoriteter som er i en langt mer utsatt posisjon enn henne selv.

Antisemittisme

Antisemittisme: På Kanten-prisens Kaja Melsom trakk seg fra juryen da hun oppdaget at KJ hadde spredd det hun anså som antisemittiske konspirasjonsteorier om at jøder sto bak IS på twitter etter at hun langt på vei insinuerte at Israel sto bak eller var nær allierte med Israel.

Hun lurer visst også på om Israel sto bak drapet på Kennedy. Dette er en del av en trend der KJ sprer om seg med ganske farlige.

Syria, sykehus, leger uten grenser, konspirasjonsteorier og bagatellisering av krigsforbrytelser

I en annen tweet skriver hun «MSF = White Helmets = al Qaida«. MSF er Leger Uten Grenser på norsk. Det å si at leger uten grenser er al Qaida eller er lik al Qaida er ganske grove påstander, en slik retorikk som angriper hjelpeorganisasjoner mistenkeliggjør dem og gjør det svært mye enklere for terrorister og stater som er i krig å angripe sivile og hjelpeorganisasjoner om de ikke lenger oppfattes som uavhengige av de krigende partene.

Hun har også kommet med konspirasjonsteorier om at Leger Uten Grenser og FN har løyet om en bombing av et sykehus, dette har hun heldigvis trukket tilbake og beklaget, men brukte anledningen til å mistenkeliggjøre om det faktisk var et sykehus ved å trekke inn to andre sykehus hun mener ikke var sykehus, men skalkeskjul for shariadomstoler og tortursentre. Dette ligner veldig på retorikken som Israel bruker når de ønsker å bombe og ødelegge palestinske sykehus i Gaza. Her bidrar hun direkte til å senke terskelen for å angripe sivile mål som skoler og sykehus, dette er livsfarlig retorikk som kan bidra til at krigende parter lettere kan gjennomføre terroraksjoner, massakrer og andre angrep på sivile for å «demotivere» en krigende motpart. Hun sprer også konspirasjonsteorier om at gassangrepene ikke har skjedd, og påstander om at White Helmets er en terrororganisasjon (altså at de driver med terrorangrep)

Vaksiner, chipping og Bill Gates

Kari Jaquesson tok skrittet over i de helsprø konspirasjonteoretikeres land da hun nylig la ut et innlegg der hun påstår at Bill Gates og GAVI ønsker å skape et marked for vaksine, og setter dette i sammenheng med påstander om chipping. Dette er en gammel konspirasjonsteori fra blant annet svineinfluensaen der det ble påstått at vaksinen var ment for å plante microships i oss. Hvorfor Bill Gates ønsker å lure microships inn i oss sier Kari Angelique Jaquesson ingenting om.

Hets mot overvektige og barn

En av kontroversene som gjorde Kari Jaquesson kjent som en mobber var måten hun gikk ut i media mot overvektige med grove karakteristikker. Det kan virke som om hun likte oppmerksomheten hun fikk, for dette holdt hun på med i flere år

Et annet eksempel er Greta Thunberg, yndlingsmålet for ytre høyre, særlig i USA. Hun fikk mye tyn for sin sjikane som var retta både mot barn, kvinner og autister, som hun ikke tok til seg. Hun fulgte tvert i mot opp på en måte som gjorde at til og med Kvinnegruppa Ottar gikk ut offentlig og tok avstand fra uttalelsene hennes der hun langt på vei antyder at Thunberg er en skuespiller, skapt som en merkevare. Det må merkes at det kom flere ting, blant annet konspirasjonsteorier om global oppvarming.

På bakgrunnen av dette var det mange som reagerte på at hun ble innstilt til jenteprisen, men etter at flere andre nominerte trakk seg i protest fordi de ikke ønsket å assosieres med henne etter hennes angrep mot Greta Thunberg og Christine Jentoft, valgte Plan å fjerne hennes nominasjon. Dette har Kari Jaquesson og Tonje Gjevjon gjort om til en konspirasjonsteori om angrep på ytringsfrihet fra «translobbyen». Nei, Kari Jaquesson, når du trakasserer barn, kvinner, autister og transpersoner trenger vi ingen hemmelig mektig konspirasjon for at du skal fjernes fra nominasjonen til en omdømmepris.

Hva har så dette med transdebatten å gjøre? Alt. Det viser hvor lite etterrettlig Kari Jaquesson er og at hun synes sjikane er greit å bruke som metode.

Christine Jentoft

Christine Jentoft, ei transkvinne som har stått frem åpent og som har deltatt i den offentlige debatten, har opplevd mer enn sin porsjon sjikane fra Kari Jaquesson. Et veldig grovt eksempel som ble anmeldt, men henlagt, er hennes anklager om Grooming. I sin tid skrev Jentoft en hyggelig Tweet til barn som føler seg ekskludert og utstøtt av sine foreldre. Denne trekker Kari Jaquesson opp lenge etter og anklager henne for å «lokke til deg andres barn», «jeg mener dete er grooming», «»Christine Jentoft» – er en mann». Hun skriver flere tweeter der hun anklager Jentoft for å lokke til seg barn, at hun advarer barn mot dette, at grooming er straffbart og at hun ville anmeldt Jentoft (for grooming) om det gjaldt hennes barn.

Som bare for å være sikker på at Kari Jaquesson ikke skriver dette fordi hun vil beskytte barn, legger hun også ut et usladda bildet av Christine Jentoft sitt barn, helt uten å be om tillatelse på forhånd.

Hun driver ikke bare med twitter, hun har også kommet med groominganklagene i blant annet Klassekampen.

Hun har også en koseprat i podcasten til Mannegruppa Ottar. I denne kosepraten driver hun med utstrakt latterliggjøring av Jentofts pronomen, altså flåsing fram og tilbake om «hun» og «han» sammen med annen latterliggjøring av transkvinner blant annet som «feminine menn», «menn vil gå i dameklær» og lignende. Av andre påstander har du blant annet at Benestad (Espen Esther Pirelli) sitter på tronen i en transkult, mens det er tusenvis av kvinner og menn som angrer (fem i følge nbts) og bortforklarer transkjønn som «traume, seksuelt misbruk, spiseforstyrrelser, selvskading, autisme, depresjoner».

Transpersoner og herregarderober

Kari Jaquesson fant heller ingen transkvinner med skjegg som ser mandige ut som prøver å komme inn på garderobene til småpiker som hun kunne bruke til å underbygge pedokonspirasjonsteoriene sine. De er nemlig så fjernt fra sannheten som den kan være, tvert i mot er transpersoner gjerne overfølsomme for slike situasjoner og prøver så godt de kan å unngå dem. Du kan feks lese om hvordan Mathilde Decaen prøvde å kommunisere med vestkantbadet for å kunne bruke et spa-gavekort. Hun var redd for negative reaksjoner og prøvde å være i forkant. Hun fikk beskjed om at hun var mann hvis hun hadde mannlig kjønnsorgan og måtte komme på (og det var visst greit at hun kom på) mannedagene. Ta en titt på illustrasjonsbildene og se om det er henne du ser for deg i skrekkhistoriene? Ikke? Nei, nettopp, men det er disse kvinnene som fremstilles som «menn som vifter med kjønnsorganene for småjenter» fordi de, med en kvinnekropp, ikke ønsker å dyttes inn i en potensiell farlig herregarderobe.

Oppsummering

Konspirasjonsteorier om IS og Israel, hylling av Assad, bagatellisering av grusomme overgrep mot sivile, forsøk på benekting av bombeangrep på og mistenkeliggjøring av sykehus, hets av overvektige, barn, autister, klimabenektelseskonspirasjoner, konspirasjonsteorier om translobby, FN og Leger uten Grenser, konsekvent feilkjønning, pedo/groominganklager, uthengig av barn, tyveri av private bilder, personsjikane, grov latterliggjøring av transpersoner, uthengig av privatpersoner i offentligheten, bruk av uautoriserte bilder av barn, usanne påstander om folks kjønn, bruken av gamle bilder for å prøve å fremstille transkvinner som skjeggete menn, og en ganske spesiell interesse for og iver etter å snakke om andres kjønnsorgan. Kort og godt, det er ikke rart når mange ikke ønsker å assosieres med hennes oppførsel og meninger.

Minoritetsstress

Det er ofte vanskelig å forstå hvordan en minoritet har det om man ikke tilhører den selv. Samtidig kan det å tilhøre en minoritet gi økt forståelse av hvordan andre minoriteter har det. Jeg har selv i deler av livet mitt levd som en hvit heterofil mann og nøt godt av de privilegier det ga meg. Jeg har lest om og hatt et visst inntrykk av hvordan det er, men mest på det teoretiske nivå.

Men jeg er ikke en hvit heterofil mann. Jeg er ei lesbisk hvit transkvinne, og den reisen, fra priviligert til minoritet, har gitt mange inntrykk. La dette være klart, jeg har det mye bedre, både med meg selv og omverdenen nå enn jeg var da jeg gikk rundt og latet som om jeg var mann, men det å gå over fra å være priviligert til å være utsatt har vært et sjokk på mange plan.

Dette handler egentlig ikke bare om meg. Jeg har snakket med en god del transkvinner, transmenn og ikkebinære transpersoner om dette, og de fleste var dårlig forberedt på møtet med minoritetsstresset, for flere var minoritetsstresset årsaken til at de utsatte endringen av sin kjønnsrolle og aksepteringa av transpersoner og reduksjonen av minoritetsstresset er sannsynligvis mye av årsaken til at flere tør å be om hjelp til kjønnsbekreftende behandling i dag enn for bare få år siden. Jeg selv har vært feminist og antirasist siden jeg var 15 år, og visste at minoritetspress fantes og var et seriøst problem for mange, men å føle det på kroppen det var noe annet. Jeg skal prøve å gi deg som leser dette et inntrykk av hvordan minoritetspresset oppleves for meg når jeg leser aviser.

Jeg leser såvidt et leserinnlegg om hvordan transkvinner egentlig er overgripere som ønsker tilgang til jenters private områder, samtidig som transmenn egentlig er jenter som ønsker å slippe unna patriarkatet (Det at menn har fordeler fremfor kvinner i samfunnet). Det oppleves som absurd for meg, det er da ingenting som har hindret meg i å gå inn i en damegarderobe fra før av. Med rett sminke og klær ville sannsynligvis ingen merket det, men jeg skal likevel være ønske å være trans for å kunne gjøre dette? Det er absurd, men jeg sitter jo igjen med tanker og frykten for at kanskje noen jeg kjenner leser dette og tror dette om meg. Jeg blir redd og usikker, får lyst til å fortelle enhver person jeg kjenner at det ikke er sånn, går rundt og håper at ingen blir påvirket av slik hatefull retorikk.

Jeg leser en artikkel om angrere, altså personer som har trodd at de var trans, men som har angret. Det er veldig mange artikler om angrere for tiden, mange flere enn om transpersoner. Dette på tross av at nrk ikke klarte å finne en eneste en transperson som har begynt på hormoner i Norge, og kun en fra Sverige som de kunne bruke i artikkelen. Nrk må derfor bruke tre jenter som har prøvd å være mann sosialt, uten å be om medisinsk hjelp. De tre tilfellene de finner er tre jenter som var litt usikre, prøvde seg fram og prøvde hvordan det var å leve som gutter, og angret seg. Helt greit, det kan til og med vært en nyttig erfaring, selv om stigmaet rundt trans også gjør det vanskelig å fortelle at man ikke var trans likevel. Det er jo en kamp man har investert mye i, også skal man gi den opp? Jentene sier også at de ikke ønsker å skade transkampen, på tross av dette bruker nrk dem til akkurat det. De er altså langt mer positive til «transmiljøet» enn du får inntrykk av å lese i media for tiden.

Jeg hører om flere unge transpersoner av alle kjønn som må ta lange krangler og bruke mye tid på å prøve å overbevise foreldre etterpå. Foreldre som noen ganger bare såvidt har klart å godta dem, og som nå får beskjed om at veldig mange transpersoner angrer, tror på dette, og blir skeptiske til sine barn. Jeg slipper heldigvis dette, men mistanken om at noen rundt meg tenker det, den er der. Jeg føler at jeg må fremstå bare enda mer genuin og selvsikker for at ingen skal begynne. Det er slitsomt. Det hjelper ikke at de eneste som kan gi en diagnose som kan gi rett til livreddende hormonbehandling for transpersoner slenger seg på og mistenkeliggjør oss.

En transfiendtlig organisasjon som påstår at de er en pasientorganisasjon for transpersoner, hbrs (Harry Benjamins Ressurssenter), går ut basert på angrerartiklene og krever at det skal være vanskelig for transpersoner å få behandling, og omtaler transpersoner som aktivister og påstander om at det blir for lett å få hjelp fra helsevesenet.

Angrerartiklene snakker om en eksplosjon av personer med kjønnsinkongurens. Det er ingenting som tyder på at vi er blitt flere, eller at årsakene til at noen blir født med kjønnsinkongurens har økt. Ingen kan påpeke slike årsaker heller, antallet er konstant, men det er veldig få som har tørt å søke om hjelp, nå er det flere. Dette omtales som noe negativt både av hbrs og nbts (Nasjonalt behandlingssenter for transseksualisme). Helsesystemet og en påstått pasientorganisasjon som skal hjelpe oss går ut med budskapet at det er negativt at flere tør å søke hjelp fremfor å leve livet i angst, depresjoner, selvhat eller tar livet sitt. Flere av mine nærmeste har spurt meg om hvorfor jeg har vært på gråten flere ganger de siste dagene, hvorfor jeg har sykemeldt meg fra jobben, og stengt meg inne med meg selv. Det sier noe om hvor tungt og vanskelig det er når de som påstår at de er for mine rettigheter og min helse hetser oss på denne måten i mediene.

Leserinnleggene er ikke uten konsekvenser. De oppleves personlige. Det er meg de sår tvil om, min identitet, mine utfordringer. De sår tvil om jeg egentlig vet mitt beste. De sår tvil ved om jeg klarer å vurdere mitt eget kjønn. De sår tvil ved mitt liv, men også hoveddelen av internasjonal forskning. Vi vet konsekvensene av et helsesystem der prosessen fra første legetime til utskriving av hormoner tar mellom to og fem år. For en del av oss betyr det at kjønnsdysforien blir for sterk å leve med, og vi ender det. Livet altså. Jeg fikk privat hjelp, det var livreddende.

Vi kan retorisk spørre hvorfor ingen har kartlagt hvor mange av de 75% (2017) av nbts sine avslag som siden har begått selvmord, jeg tror svaret sier seg selv.
Poenget er at når organisasjoner og personer går ut i media og argumenterer for at vi ikke skal få hjelp, så handler det ikke bare om ideologiske uenigheter, det handler om liv og død. Når vi i media får høre at vi ikke er legitime, at vi ikke skal få hjelp, at vi er overgripere i forkledning (på samme måte som homofile, lesbiske, mørkhudede, jøder, muslimer, rom-folk, østeuropeere, samer også videre har blitt anklaget for tidligere) , når vi får høre i media om og om igjen at vi egentlig ikke vet vårt beste, og at vi trenger et strengt helsesystem (som tar liv) for å være sikker, at vi egentlig er mentalt syke, så gjør dette noe med oss. Det gjør oss redde, usikre på mennesker rundt oss, det endrer hvordan vi oppfører oss, det gjør at vi ikke tør å be om nødvendig hjelp og at hele prosessen med å få bekreftet kjønn og å stå fram ovenfor verden: venner, familie, skole, jobb, helsesystem blir mye vanskeligere.

Hatytringer i media er ikke bare bruk av ytringsfriheten, det får også konsekvenser for oss som blir utsatt for de. Husk derfor når dere ser Tonje Gjevjon, Mannegruppa Ottar, NBTS, Kari A. Jaquesson, hbrs, transhatere fra krf og andre som slenger ut av seg totalt uvitenskapelig hatpropaganda i media, hvordan dette går ut over oss. Og om du kjenner en transperson, som du tenker at tar din støtte som en selvfølge, så skader det jo ikke å uttrykke det? Minoritetspress er en faktisk sak, vi trenger din støtte og vi trenger å vite at folk flest faktisk er på vår side!

Og til dere som driver hetsen, og særlig autoritetspersoner som egentlig skulle vært der for oss vil jeg sitere Arnulf Øverland

Tilgi dem ikke, de vet hva de gjør!

Norge liker skeive!

Jeg liker å bryte ned tall. Det er noe som har fascinert meg lenge, det å kunne analysere, se sammenhenger og å forstå samfunnsfenomener ut fra dette. Denne gangen har jeg lekt meg med bufdir sin side om holdninger til lhbtiq-personer, og her finner vi en bokstav som sjeldent snakkes om i offentligheten, i-en!

Lhbtiq står for lesbisk, homofil, bifil, trans, intersex og queer, og gjelder derfor norges seksuelle- og kjønnsminoriteter. Statistikken kan du lese ved å følge lenka nederst i dette blogginnlegget.

Ting blir bedre

I motsetning til hva man skulle tro om man leser kommentarfeltene eller den nyeste serien med transfobiske tekster i avisene, blir vanlige folks holdninger stadig mer positive og liberale. Dette gjelder ikke bare innvandrere og personer med et ikke-kristent livssyn, men også for lhbtiq-personer. I løpet av ti år har andelen som er negative til lesbiske, homofile og bifile blitt mer enn halvert fra 10-20% av befolkninga til til 4-9%. Dette er en sterk trend som går igjen i så godt som alle grafene. Når NBTS lurer på hvorfor flere tør å be om hjelp til kjønnsbekreftende behandling bør de nok først og fremst se på denne statistikken.

Det er også solid støtte til endringa av juridisk kjønn som ble gjennomført i 2016. Rundt 50% var for endringen mens 16-17% var mot. Men på grunn av spørsmålsstillingen antar jeg at svarene var langt mer negative enn de egentlig er. I spørsmålet så måtte de som svarte ta stilling til om transpersoner skulle selv få velge å skifte juridisk kjønn. Hadde spørsmålet vært stilt slik det reelt var i 2016, der alternativene var mellom tvangssterilisering for å få lov å endre juridisk kjønn eller å få lov til å endre juridisk kjønn uten slike krav, regner jeg med at langt flere ville svart positivt. Jeg tror særlig de på gjerdet ville endret mening og støttet det om tvangssteriliseringa ble nevnt

Det var nbts som i sin tid innførte og opprettholdte kravet om at transpersoner skulle steriliseres. Det er den samme institusjonen som fortsatt har monopol på å gi kjønnsbekreftende hjelp til transpersoner.

Kjønn og holdninger

I undersøkelsen er en god del av svara delt opp i kjønn ut fra de som svarte. Dette gir oss en glimrende sjanse til å analysere kjønnsroller og holdninger for å gi oss en bedre forståelse for hvordan kjønnsrollene fungerer. Jeg skal ikke gi meg så mye inn på hvorfor de fungerer som de gjør, for det trengs et dypere teoretisk materiale.

Noe som går igjen er at kvinner er mer positive til skeive enn det menn er. Dette går igjen i alle spørsmåla der det er en sterk tendens til at menn er mer negative enn kvinner. Også menn er i hovedsak positive, men gjennomgående er det mellom 8% til 15% flere som er negative hos menn enn hos kvinner. Et eksempel er hvordan 30% av menn er negative til at et av deres egne barn er trans mens kun 15% av kvinner er det. Både kvinner og menn er ganske enige om at hetreofile og homofile par bør ha like rettigheter, men dette er ganske abstrakt og avstanden er større på de fleste mer konkrete spørsmål

Trans vs kjønnsbekreftende behandling

Begrepet trans vekker negative følelser hos folk. Vi kan bare spekulere på hvorfor, men holdningene til «en person som har gjennomgått kjønnsbekreftende medisinsk behandling» er generelt bedre enn til transpersoner. Vi snakker fortsatt om at rundt 10%-20% er positive, folk flest er dermed ganske ålreite. Jeg er usikker på hvorfor trans kommer så mye dårligere ut, men kan peke på flere ting som kan ha noe å si. Det kan være at man feilaktig oppfatter at transpersonen er det som et politisk budskap mens en som har fått kjønnsbekreftende behandling ønsker å leve som seg selv, eller at de rett og slett ikke vet at kjønnsbekreftende behandling gjelder nettopp for transpersoner (pluss pluss). Det er også lett å se for seg at det oppfattes en transperson utfordrer kjønnsnormene på en annen måte enn en som har gjennomgått en kjønnsbekreftende behandling. Dette fenomenet, at de som har fått behandling er en god del mer akseptert (14% vs 20%, 3% vs 6%) enn transpersoner generelt kan derfor blant annet tolkes som en skepsis til de som bryter kjønnsnormene. Denne skepsisen er også kjønna, menn er langt mindre positive til både transpersoner og de som har gjennomgått kjønnsbekreftende medisinsk behandling enn det kvinner er.

Avvik

Jeg har påpekt noen trender som går igjen, men det er et avvik jeg ønsker å påpeke angående holdninge til barn. Med avvik mener jeg at det skiller seg fra resten av statistikken der den generelle holdningen til transpersoner er mer negativ enn til homofile. Vi ser den vanlige forskjellen mellom kjønn, men når det gjelder om ens egne barn er trans eller homofil er holdningene nesten like. Det er altså omtrent like vanskelig/lett å takle at ens niåring er trans som at ens niåring er homofil. Jeg synes dette var pussig, men antar det handler om relasjonen til ens eget barn. Det jeg synes er trist er at såpass mange ville reagert negativt på om ens eget barn er skeiv. 28% av menn og 14% av kvinner ville vært negativ til deres homofile eller transbarn. Kanskje på tide å innføre obligatorisk voksenopplæring for foreldre?

En pussig ting ved dette avviket er at mens holdningene til et voksent homofilt barn er langt mer positiv (7% og 19% vs 14% og 28%) enn til et homofilt barn på 9 år, er holdningene litt mer negative til voksne barn som er trans enn til barn som er trans.

Syn på kjønn fra kjønn

Om man er kvinne eller mann har mye å si for om kvinner og menn har positive eller negative holdninger til dem. Dessverre er det ingen spørsmål rundt transpersoner og holdninger som kan vise oss om folk har forskjellig holdning til transmenn, transkvinner eller ikkebinære, menfra andre undersøkelser og basert på de mange tusener av transpersoners opplevelser jeg har lest gjennom årene er holdningene til transkvinner mer negativt enn transmenn, mens ikkebinære havner et sted midt i mellom.

Menn er generelt veldig mye mer skeptiske til homofile menn enn det kvinner er. Menn er også generelt veldig mye mer skeptisk til homofile menn enn til lesbiske kvinner. Lesbiske kvinner er også omtrent det eneste stedet der kvinner er mer skeptiske enn menn, men det er bare såvidt og. Når det gjelder bifile kan det virke som om det ikke har noe å si for kvinner om den bifile er mann eller kvinne, mens for menn er det mye vanskeligere å svelge at en mann er bifil enn at en kvinne er det. Dette kobler jeg opp mot «den lettknuselige mannsrollen» der det er viktig å være maskulin, og der menn som trosser den heteronormative kjønnsrollen oppfattes som en trussel mot menns egen maskulinitet.

Dette gjenspeiles også i holdninger til offentlige uttrykk som å holde henner eller kysse i offentligheten. Selv om holdningene ikke er entydige er tendensen dette: Det er verre at menn viser kjærtegn enn at kvinner gjør det, om noen ikke passer i de tradisjonelle kjønnskategoriene faller det litt i mellom. Det er altså enklere å akseptere kjærtegn mellom to personer om man ikke er sikker på om de er av samme kjønn enn om man vet at de er det.

Interkjønn

Det er også spørsmål om interkjønn her, de er definert som en person som ser ut som en kvinne på utsiden, og som har testikler på innsiden av kroppen og jeg grøsser ved tanken på en person som ser ut som en mann på utsiden, og som har eggstokker og/eller livmor. Dette er en av de dårligste definisjonene på interkjønn jeg noensinne har lest, og for meg forteller dette spørsmålet veldig lite om folks syn på interkjønn. Nummer to beskriver også veldig mange transmenn, så her har de virkelig vært helt på jordet. Spørsmålene gir oss likevel svar på noe annet. Det er nemlig bare mellom 4% og 13% som er negative til disse, og gjett hvem som scorer 13%? Du gjetta riktig, menn. Men dette er lave tall, og tyder på at utseende har mye å si for om man blir akseptert.

Hvor, hvem, hva?

Kort oppsummert er det enklere å være skeiv om du bor på Østlandet, mens det er vanskeligere på Vestlandet og vanskeligst på Sørlandet. Høyere utdanning gir også økt sjanse for at du er liberal, det samme gjør at du er ung.

Hva har vi lært?

Holdninger mot skeive henger sammen med hvilket kjønn du er og hvilket kjønn den skeive er. Særlig menn er mer negative generelt, men særlig mot kjønnsuttrykk som truer det maskuline. Det kan derfor virke som at mannsrollen har et element av giftig maskulinitet som er en del av problemet for skeive

Kilde:
https://bufdir.no/Statistikk_og_analyse/lhbtiq/Holdninger/

Du må jo forstå!

Mange forteller om vanskelige møter i jula. Reddit og andre sosiale medier flommer over av unge, og eldre transpersoner og deres møter med foreldre, besteforeldre, søsken og slektninger. Noen av de er gode, andre ikke. Jeg har skrevet dette som et svar på en del av fortellingene som ikke er så gode.

Du må jo forstå at det er vanskelig for meg. Det er en så stor endring for meg, og jeg er glad i den du var, er, du vil alltid være den for meg. Jeg skal prøve, men du må forstå at det vil ta tid og at jeg vil glemme meg bort

Må jeg det? 

Hvorfor skal jeg det?

Ja, det er en stor forandring. Du har opplevd mange store endringer før, som du ikke har gått rundt i månedsvis og benekta, lata som ikke har hendt. Du mener ikke å såre meg, sier du, men du vet du sårer meg. Har jeg ikke forklart hvor vondt det er godt nok? Det kan jeg ta på min kappe, om du har problemer med å akseptere og prøve så hardt at du klarer det, så kan jeg godt la være å skjule at jeg holder på å begynne å gråte når du “glemmer deg bort” og bruker mitt gamle navn. Jeg kan forklare hvor trist, hvor mye deprimert, hvor mye jeg forbinder det med smerte, selvbenektelse og virkelighetsflukt, det jeg var før. At jeg har sittet og følt på det vonde, og tenkt at jeg ikke holder ut, at jeg vurderer å gjøre slutt på det. Jeg kan godt fortelle deg dette, hver gang du slenger det i ansiktet mitt, at det jeg var, som førte meg på randen av livets ruin, er noe du har så kjær at du ikke vil gi slipp på det.

Nå synes jeg du er urimelig, du må forstå at dette er noe jeg har kjær, at jeg var glad i den du var og at jeg må få slippe å få høre hvordan du forakter noe jeg har så kjær. Du må forstå at dine endringer ikke er noe jeg ønsker, men jeg respekterer deg.

Nei, du respekterer ikke meg når du stadig sitter og sårer meg, og bringer opp vonde ting. Du respekterer meg ikke når du får meg til å føle meg som en liten dritt. Når du sitter og krever at jeg skal ta hensyn til deg, men ikke du til meg. Det er ikke du som har lidd deg igjennom dette. Det er ikke du som er født med dette og har gått med depresjoner, holdt dette inne i deg, lata som om du var normal, for å tilfredsstille mine krav til deg. 

Jeg er født sånn, det er ikke noe jeg har valgt. Da kan du ikke oppføre deg som om dette er noe jeg gjør mot deg, det er emosjonell utpressing!
Tenk om jeg skulle, hver gang vi møtes, oppført meg mot deg slik at du gikk i dagevis og var deprimert.
At du måtte være hjemme fra jobben dagen etter å ha møtt meg, fordi møtet var så tungt
At du satt og gråt etterpå, fordi jeg såret deg slik
hver gang vi møttes
I all frekkhet krevd at du skulle forstå, akseptere og sette pris på at jeg gjorde det
Det ville du aldri ha funnet deg i

Jeg er født sånn, det er ikke mitt valg. Mitt valg er deg, om du skal være en del av livet mitt. Da er det ikke bare jeg som skal forstå.
Ikke bare jeg som skal være tålmodig
Ikke bare jeg som skal akseptere
Ikke bare jeg som skal bli såra
Ikke bare jeg som skal bli sparka når jeg ligger nede
og spytta på
Jeg har et valg
og mitt valg
det er ikke deg

Anonymitet

Jeg har valgt å være anonym med tanke på all den hetsen vi opplever for tiden. Greit nok at hetsen er usann, og at de aller aller fleste skjønner dette, men som Karoline Skarstein skrev: Jeg hadde for eksempel i dag ikke turt å søke jobb i en barnehage, selv om det er vel innenfor kompetanse- og erfaringsområdet mitt. Fordi jeg ville vært redd for at det var foreldre i den barnehagen som lyttet til Gjevjon og Olufsen-Mehus, og som mente jeg var farlig for barna deres. Og det føles egentlig ganske jævlig. (Skarstein, 2020). I likhet med Skarstein har jeg en relevant utdanning, og på grunn av hetsnivået og hatnivået som nettsider og nettaviser som Minerva, Dagbladet, Vårt Land, Steigan, Dagen, Document, Resett, Aftenposten og mange andre sprer eller lar seg bruke til å spre, er det rett og slett ikke slik at jeg ønsker å stå fram som transperson i mitt yrke. Så får det heller være en tankevekker at transhets er såpass akseptert at jeg nevner anerkjente riksmedier i samme åndedrag som Resett og Document.

Kilder:
Skarstein, 03.01.20:
https://www.minervanett.no/lhbt-rettigheter-transaktivisme/overdramatisk-om-translobbyen/350518