Minoritetsstress

Det er ofte vanskelig å forstå hvordan en minoritet har det om man ikke tilhører den selv. Samtidig kan det å tilhøre en minoritet gi økt forståelse av hvordan andre minoriteter har det. Jeg har selv i deler av livet mitt levd som en hvit heterofil mann og nøt godt av de privilegier det ga meg. Jeg har lest om og hatt et visst inntrykk av hvordan det er, men mest på det teoretiske nivå.

Men jeg er ikke en hvit heterofil mann. Jeg er ei lesbisk hvit transkvinne, og den reisen, fra priviligert til minoritet, har gitt mange inntrykk. La dette være klart, jeg har det mye bedre, både med meg selv og omverdenen nå enn jeg var da jeg gikk rundt og latet som om jeg var mann, men det å gå over fra å være priviligert til å være utsatt har vært et sjokk på mange plan.

Dette handler egentlig ikke bare om meg. Jeg har snakket med en god del transkvinner, transmenn og ikkebinære transpersoner om dette, og de fleste var dårlig forberedt på møtet med minoritetsstresset, for flere var minoritetsstresset årsaken til at de utsatte endringen av sin kjønnsrolle og aksepteringa av transpersoner og reduksjonen av minoritetsstresset er sannsynligvis mye av årsaken til at flere tør å be om hjelp til kjønnsbekreftende behandling i dag enn for bare få år siden. Jeg selv har vært feminist og antirasist siden jeg var 15 år, og visste at minoritetspress fantes og var et seriøst problem for mange, men å føle det på kroppen det var noe annet. Jeg skal prøve å gi deg som leser dette et inntrykk av hvordan minoritetspresset oppleves for meg når jeg leser aviser.

Jeg leser såvidt et leserinnlegg om hvordan transkvinner egentlig er overgripere som ønsker tilgang til jenters private områder, samtidig som transmenn egentlig er jenter som ønsker å slippe unna patriarkatet (Det at menn har fordeler fremfor kvinner i samfunnet). Det oppleves som absurd for meg, det er da ingenting som har hindret meg i å gå inn i en damegarderobe fra før av. Med rett sminke og klær ville sannsynligvis ingen merket det, men jeg skal likevel være ønske å være trans for å kunne gjøre dette? Det er absurd, men jeg sitter jo igjen med tanker og frykten for at kanskje noen jeg kjenner leser dette og tror dette om meg. Jeg blir redd og usikker, får lyst til å fortelle enhver person jeg kjenner at det ikke er sånn, går rundt og håper at ingen blir påvirket av slik hatefull retorikk.

Jeg leser en artikkel om angrere, altså personer som har trodd at de var trans, men som har angret. Det er veldig mange artikler om angrere for tiden, mange flere enn om transpersoner. Dette på tross av at nrk ikke klarte å finne en eneste en transperson som har begynt på hormoner i Norge, og kun en fra Sverige som de kunne bruke i artikkelen. Nrk må derfor bruke tre jenter som har prøvd å være mann sosialt, uten å be om medisinsk hjelp. De tre tilfellene de finner er tre jenter som var litt usikre, prøvde seg fram og prøvde hvordan det var å leve som gutter, og angret seg. Helt greit, det kan til og med vært en nyttig erfaring, selv om stigmaet rundt trans også gjør det vanskelig å fortelle at man ikke var trans likevel. Det er jo en kamp man har investert mye i, også skal man gi den opp? Jentene sier også at de ikke ønsker å skade transkampen, på tross av dette bruker nrk dem til akkurat det. De er altså langt mer positive til «transmiljøet» enn du får inntrykk av å lese i media for tiden.

Jeg hører om flere unge transpersoner av alle kjønn som må ta lange krangler og bruke mye tid på å prøve å overbevise foreldre etterpå. Foreldre som noen ganger bare såvidt har klart å godta dem, og som nå får beskjed om at veldig mange transpersoner angrer, tror på dette, og blir skeptiske til sine barn. Jeg slipper heldigvis dette, men mistanken om at noen rundt meg tenker det, den er der. Jeg føler at jeg må fremstå bare enda mer genuin og selvsikker for at ingen skal begynne. Det er slitsomt. Det hjelper ikke at de eneste som kan gi en diagnose som kan gi rett til livreddende hormonbehandling for transpersoner slenger seg på og mistenkeliggjør oss.

En transfiendtlig organisasjon som påstår at de er en pasientorganisasjon for transpersoner, hbrs (Harry Benjamins Ressurssenter), går ut basert på angrerartiklene og krever at det skal være vanskelig for transpersoner å få behandling, og omtaler transpersoner som aktivister og påstander om at det blir for lett å få hjelp fra helsevesenet.

Angrerartiklene snakker om en eksplosjon av personer med kjønnsinkongurens. Det er ingenting som tyder på at vi er blitt flere, eller at årsakene til at noen blir født med kjønnsinkongurens har økt. Ingen kan påpeke slike årsaker heller, antallet er konstant, men det er veldig få som har tørt å søke om hjelp, nå er det flere. Dette omtales som noe negativt både av hbrs og nbts (Nasjonalt behandlingssenter for transseksualisme). Helsesystemet og en påstått pasientorganisasjon som skal hjelpe oss går ut med budskapet at det er negativt at flere tør å søke hjelp fremfor å leve livet i angst, depresjoner, selvhat eller tar livet sitt. Flere av mine nærmeste har spurt meg om hvorfor jeg har vært på gråten flere ganger de siste dagene, hvorfor jeg har sykemeldt meg fra jobben, og stengt meg inne med meg selv. Det sier noe om hvor tungt og vanskelig det er når de som påstår at de er for mine rettigheter og min helse hetser oss på denne måten i mediene.

Leserinnleggene er ikke uten konsekvenser. De oppleves personlige. Det er meg de sår tvil om, min identitet, mine utfordringer. De sår tvil om jeg egentlig vet mitt beste. De sår tvil ved om jeg klarer å vurdere mitt eget kjønn. De sår tvil ved mitt liv, men også hoveddelen av internasjonal forskning. Vi vet konsekvensene av et helsesystem der prosessen fra første legetime til utskriving av hormoner tar mellom to og fem år. For en del av oss betyr det at kjønnsdysforien blir for sterk å leve med, og vi ender det. Livet altså. Jeg fikk privat hjelp, det var livreddende.

Vi kan retorisk spørre hvorfor ingen har kartlagt hvor mange av de 75% (2017) av nbts sine avslag som siden har begått selvmord, jeg tror svaret sier seg selv.
Poenget er at når organisasjoner og personer går ut i media og argumenterer for at vi ikke skal få hjelp, så handler det ikke bare om ideologiske uenigheter, det handler om liv og død. Når vi i media får høre at vi ikke er legitime, at vi ikke skal få hjelp, at vi er overgripere i forkledning (på samme måte som homofile, lesbiske, mørkhudede, jøder, muslimer, rom-folk, østeuropeere, samer også videre har blitt anklaget for tidligere) , når vi får høre i media om og om igjen at vi egentlig ikke vet vårt beste, og at vi trenger et strengt helsesystem (som tar liv) for å være sikker, at vi egentlig er mentalt syke, så gjør dette noe med oss. Det gjør oss redde, usikre på mennesker rundt oss, det endrer hvordan vi oppfører oss, det gjør at vi ikke tør å be om nødvendig hjelp og at hele prosessen med å få bekreftet kjønn og å stå fram ovenfor verden: venner, familie, skole, jobb, helsesystem blir mye vanskeligere.

Hatytringer i media er ikke bare bruk av ytringsfriheten, det får også konsekvenser for oss som blir utsatt for de. Husk derfor når dere ser Tonje Gjevjon, Mannegruppa Ottar, NBTS, Kari A. Jaquesson, hbrs, transhatere fra krf og andre som slenger ut av seg totalt uvitenskapelig hatpropaganda i media, hvordan dette går ut over oss. Og om du kjenner en transperson, som du tenker at tar din støtte som en selvfølge, så skader det jo ikke å uttrykke det? Minoritetspress er en faktisk sak, vi trenger din støtte og vi trenger å vite at folk flest faktisk er på vår side!

Og til dere som driver hetsen, og særlig autoritetspersoner som egentlig skulle vært der for oss vil jeg sitere Arnulf Øverland

Tilgi dem ikke, de vet hva de gjør!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: