Du må jo forstå!

Mange forteller om vanskelige møter i jula. Reddit og andre sosiale medier flommer over av unge, og eldre transpersoner og deres møter med foreldre, besteforeldre, søsken og slektninger. Noen av de er gode, andre ikke. Jeg har skrevet dette som et svar på en del av fortellingene som ikke er så gode.

Du må jo forstå at det er vanskelig for meg. Det er en så stor endring for meg, og jeg er glad i den du var, er, du vil alltid være den for meg. Jeg skal prøve, men du må forstå at det vil ta tid og at jeg vil glemme meg bort

Må jeg det? 

Hvorfor skal jeg det?

Ja, det er en stor forandring. Du har opplevd mange store endringer før, som du ikke har gått rundt i månedsvis og benekta, lata som ikke har hendt. Du mener ikke å såre meg, sier du, men du vet du sårer meg. Har jeg ikke forklart hvor vondt det er godt nok? Det kan jeg ta på min kappe, om du har problemer med å akseptere og prøve så hardt at du klarer det, så kan jeg godt la være å skjule at jeg holder på å begynne å gråte når du “glemmer deg bort” og bruker mitt gamle navn. Jeg kan forklare hvor trist, hvor mye deprimert, hvor mye jeg forbinder det med smerte, selvbenektelse og virkelighetsflukt, det jeg var før. At jeg har sittet og følt på det vonde, og tenkt at jeg ikke holder ut, at jeg vurderer å gjøre slutt på det. Jeg kan godt fortelle deg dette, hver gang du slenger det i ansiktet mitt, at det jeg var, som førte meg på randen av livets ruin, er noe du har så kjær at du ikke vil gi slipp på det.

Nå synes jeg du er urimelig, du må forstå at dette er noe jeg har kjær, at jeg var glad i den du var og at jeg må få slippe å få høre hvordan du forakter noe jeg har så kjær. Du må forstå at dine endringer ikke er noe jeg ønsker, men jeg respekterer deg.

Nei, du respekterer ikke meg når du stadig sitter og sårer meg, og bringer opp vonde ting. Du respekterer meg ikke når du får meg til å føle meg som en liten dritt. Når du sitter og krever at jeg skal ta hensyn til deg, men ikke du til meg. Det er ikke du som har lidd deg igjennom dette. Det er ikke du som er født med dette og har gått med depresjoner, holdt dette inne i deg, lata som om du var normal, for å tilfredsstille mine krav til deg. 

Jeg er født sånn, det er ikke noe jeg har valgt. Da kan du ikke oppføre deg som om dette er noe jeg gjør mot deg, det er emosjonell utpressing!
Tenk om jeg skulle, hver gang vi møtes, oppført meg mot deg slik at du gikk i dagevis og var deprimert.
At du måtte være hjemme fra jobben dagen etter å ha møtt meg, fordi møtet var så tungt
At du satt og gråt etterpå, fordi jeg såret deg slik
hver gang vi møttes
I all frekkhet krevd at du skulle forstå, akseptere og sette pris på at jeg gjorde det
Det ville du aldri ha funnet deg i

Jeg er født sånn, det er ikke mitt valg. Mitt valg er deg, om du skal være en del av livet mitt. Da er det ikke bare jeg som skal forstå.
Ikke bare jeg som skal være tålmodig
Ikke bare jeg som skal akseptere
Ikke bare jeg som skal bli såra
Ikke bare jeg som skal bli sparka når jeg ligger nede
og spytta på
Jeg har et valg
og mitt valg
det er ikke deg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: